Offisiell statistikk for Rosenborg Ballklub - RBK

Biografi:

Mange mente Odd Iversen hadde potensial til å bli en av Europas store fotballstjerner. For ham selv rakk det å bli Norges suverene goalgetter, landslagskaptein og en tiljublet nasjonal helt.

Fotball ble Odd Iversens liv – på godt og vondt – like fra guttedagene hjemme i Rosenborggata i Trondheim. Grunnleggende ferdigheter som tilslag på ballen og evnen til å skyte like hardt og treffsikkert med begge ben lærte han tidlig av faren, som var hans første idrettsidol. Faren forlot imidlertid hjemmet da Odd var 14 år gammel.

Ingen kunne tro at det var som fryktet spiss unggutten skulle bli berømt, liten og spinkel som han var den gang. På bydelslaget Trond startet han dessuten fotballkarrieren bakerst – som keeper. 10 år gammel klarte han som den hittil yngste kravene til Gullballen.

1964 ble Iversen Rosenborg-spiller, og han utviklet seg nå raskt, også fysisk. Våren 1966 fikk han prøve seg som spiss i en treningskamp mot Molde og scoret. I den første seriekampen, mot Nidelv, takket han for tilliten med to av kampens scoringer, og det gav seier. Med nok en scoring i den neste kampen mot Viking var plassen som senterløper erobret for godt. Det førte ham også rett inn på ungdomslandslaget til møte med et stjernespekket portugisisk B-landslag i Setubal. En sensasjonell 4–2-seier og “hat trick” av Ivers gav heltestatus. Dermed var heller ikke veien til A-landslaget lang, med debut mot Finland samme høst og første landslagsmål mot Portugal i den påfølgende landskampen. Ivers spilte i alt 45 landskamper og scoret i alt 19 mål (han er med det nummer 7 på Norgesstatistikken), bl.a. seiersmålet mot Frankrike i Strasbourg under VM-kvalifiseringen 1968. Kapteinsbindet fikk han også æren av å bære. Toppscorer både i serien og på landslaget ble han tre år på rad (1967–69), og i serien 1979. Hans 30 scoringer i 1969 og totalt 158 mål er stadig gjeldende rekorder for norsk toppserie (før sesongen 2002). To ganger (1967 og 1969) ble han seriemester med Rosenborg. Hans samspill med makkeren Harald Sunde var en vesentlig årsak til Rosenborgs suksess – begrepet “radarpar” ble antakelig første gang brukt om nettopp denne duoen.

Profftilbudene lot ikke vente på seg. Overraskende takket Ivers nei til storklubber som Ajax, Glasgow Rangers og PSV Eindhoven; han valgte i stedet å tilbringe årene 1970–73 i Racing Mechelen i belgisk 2. divisjon. Sportslig ble dette en kraftig nedtur med store skadeproblemer. Etter hjemkomsten spilte han først to år i Rosenborg, deretter fire år (1976–80) for Vålerengen, før karrieren 1982 ble avsluttet der den begynte, i Rosenborg.

Enormt engasjert og tøff kunne Ivers være på banen, også verbalt. Dommerne fikk sine pass påskrevet, med gule og røde kort som resultat. Språkbruken kostet ham 15 måneders karantene. En stor glede for ham var det at sønnen Steffen Iversen (10.11.1976–) viste seg å ha arvet mye av farens balltalent og har fulgt i hans spor med stor suksess.